Vår historie begynte for omtrent 10 000 år siden. Da begynte istiden å smelte, og da tok Den Første Nordmann familien med, fulgte den smeltende isbreen nordover, og vi var i gang.

Og allerede på dette punkt er det at vi, hans etterkommere, blir sittende og se melankolsk ut over skrivemaskinen og tenkte over hva som kunne ha hendt oss, hans etterkommere, hvis han altså ikke hadde funnet på det der. Hvis han hadde begynt med noe helt annet. Holdt seg på kontinentet hvor han kom fra. Begynt med druer i skråningene. Kansje oppdaget kruttet eller vinkelens tredeling. Eller, hvis det var så at han skulle vandre, vandret sørover og kansje medvirket til Roms Nedgang og Fall.

La oss prøve å danne oss et bilde av Den Første Nordmann. Det er gjort forbausende få alvorlige forsøk på å skape et bilde av ham. I mange historiske verk nevnes han ikke.

Nei vel, vi vet ikke hvordan han så ut. Vi vet ikke hva han het. Men vi vet temmelig mye om ham. Om hans intelligens, hans følelsliv, hans status i stammen. La oss se litt på situasjonen som den var like før han tok sin berømte og skjebnesvangre beslutning:

Skandinavia var dekket av et opptil flere hundre meter tykt islag. Den Første Nordmann levde med sin stamme sitt harde liv ved iskanten et sted s&oslah;r for Jylland. I kaldgufsen fra breen gikk han i en slags ubestemt tåke av snue og melankoli.

Langsomt begynte breen å smelte og røre på seg og trekke seg mumlende nordover, og det begynner å bli et slags levelig klima på Den Første Nordmanns hjemsted.

Hva gjør nå Den Første Nordmann?

Hva skulle man tro at han ville gjøre?

Man skulle tro at han ville vende ansiktet ekstatisk mot solen, som han ikke har sett for skodde og frostrøyk på 200 000 år.

Man skulle tro at han ville takke gudene som endelig har gitt ham og hans gode tider og høytørk og en mulighet til å legge seg nedpå i sørhellingen på en bar flekk og la de velsignede stråler varme opp saftene.

Man skulle tro at han ville sette seg ned blant de første prestekravene, følge den første sommerfugl med store øyne.

Eller sette seg med ryggen støttet mot det første blomstrende epletre og gi seg til å tenke kloke og langsomme tanker om Meningen Med Livet og forfatte noen kloke fynord og ordspråk, som for eksempel Dovenskap er roten til alt ondt, Den skal tidlig krøkes som god krok skal bli, Dans skal være en glede og ingen kjønnsakt, All makt skal samles i denne sal, eller Intet menneske er en øy.

Eller

Eller noe liknende, nå, når han har muligheten og all ting er ugjort.

Men nei. Som kjent. Det gjør ikke Den Første Nordmann. Dette, derimot, gjør Den Første Nordmann:

Så snart Den Første Nordmann merker at tingene ikke lenger er hva de var -- forandring, noe har hendt, hva har hendt? -- så sorterer han sammen sine barn og sine kvinner og raver forvirret i vei, desperat og fortvilet, på jakt etter isen. Hvor ble det av isen? ISEN! På jakt etter kjente forhold.

Og iskanten foran og Den Første Nordmann etter. Vassende og snublende i snøslapset, slik kom han hit. Til det ytterste land. Til Norge.

Velkommen!

Jamen hvordan kan et voksent menneske finne på slikt? Var Den Første Nordmann rett og slett litt dum? Det er all mulig grunn til å tro det. Så vi vet ganske mye om ham: Han var sin stammes tulling. Han var den fjollete utbryter som tumlet ut i mørket mens resten av stammen løftet seg opp på albuen og så forbauset etter ham før de så forbauset på hveranrde og la seg ned igjen i gresset.

Og selv om vi ikke vet hvordan han så ut, sånn nøyaktig, så ser vi ham daglig på gaten. Det er bare å kikke i badespeilet, så står Den Første Nordmann der og sertvilende på oss. Han har overlevd i oss alle. Han dukker for eksempel frem hver vår på Oslo østbanestasjon og rundt der.

Hør her:

Fra slutten av september legger som kjent Vinteren seg som et likklede over oss og over landet. Alt dør. Vinden hyler. Kulden gnager med blødende tenner i hushjørnene. Vi går rundt med hvite ansikter, stivnet i onde grimaser og ser blindt på hverandre i fotgjengerfeltene. Kjemper oss igjennom, kjemper, kjemper, sleper oss frem uten annen tanke enn å overleve, betale brenselsregningen og se enda en vår, og vi kjenner den lille død vokse inne i oss. Fylt av en melankoli som om det bodde et lite barn i oss som aldri kan holde opp å hulke.

Isflakene damper ved utstikker B.

Så kommer mars måned.

Som ved et under kommer mars måned enda en gang. Og Livet kjemper seg frem og opp gjennom seks måneder gammel snø. Skitten snø, gulflekket av gammelt, grøtfrosset appelsinskall og hundeurin. Det renner klukkende bekker på Karl Johan. Glade takras sperrer fortauene i Akersgaten. Chat Noirs vårrevy har premiere og viser seg å være ikke dårligere enn fjorårets, og ubestemmelige gamle kravler frem fra under steinene. De unge bjerketrærne i Dronningparken sløres av grønt.

Det er vår.

Hva gjør vi, Den Første Nordmanns barn, når våren flommer innover oss som et symfonisk fossefall?

Tar vi på osskulørte klær og tofargede sko med tynne såler? Griper vi hverandres hender og danser en jublende dans rundt ordfører Bull? Knyter vi kranser av de første hestehov og spiller på fløyte i Tøyenparken?

De vet selv hva vi gjør.

Vi, Den Første Nordmanns barn, tar på oss fettlærstøvler og anorakk med hette, helsetrøye, ryggsekk og skareklister og fire flasker Golden Cock gin, og sitter i fire timer på toget til Tonsåsen, hvor vinteren ennå til vår lettelse ligger og biter seg fast mellom svarte graner.

Så la oss i hvert fall ikke forundre oss over at det gikk som det gikk.

For 10 000 år siden.

På en solvarm, ennå dampende slette, da Den Første Nordmann ble den første nordmann, rullet med øynene og påbegynte

Det Norske Folks Bedrøvelige Liv og Historie.

--English Translation--

The following is my very rough translation of Odd Børretzen's "Den Første Nordmann" from Jeg Fant, Jeg Fant! , an anthology of Norwegian literature edited by Per Buvik and Geir Mork. I did it shortly after I returned from Norway as an exchange student in 1992, when I was seventeen. My Norwegian was pretty bad then, and it has only deteriorated since, but you'll have to live with it since I haven't found another English translation of this wonderful work on the net so far. (There is, however, a great page showcasing another fun piece by Børretzen, "How to Understand and Use a Norwegian" -- unfortunately another case of imperfect translation, going the other way 'round this time as it's a Norwegian site -- but it's worth it to have some of this stuff more widely available.)

Our story began about 10,000 years ago. It was then that the ice age began to recede, and The First Norwegian packed up his family, followed the melting glaciers north, and we were on our way.

Already at this point we, his descendants, are sitting and gazing mournfully out over a typewriter, pondering what might have become of us, his descendants, if he hadn't happened to do just that. If he had gone about doing something completely different. Stayed put on the continent where he was born. Began plucking grapes in the hill country. Perhaps taken up a trade of some sort. Or, if he had to wander, wandered south, maybe taking part in the decline and fall of Rome.

Let's try to draw ourselves a picture of The First Norwegian. It is no small task to create an accurate portrait. Curiously, in many historic works he is not mentioned at all.

Nevermind, we don't know what he looked like. We don't know what his name was. But nevertheless we do know quite a bit about him. About his intelligence, his sensitivity, his status in his tribe. Let us take a look at the situation as it stood shortly before he made his celebrated and fateful decision:

Scandinavia was covered by several hundred meters of thick, layered ice. The First Norwegian lived his hardy life with his tribe near these icy regions, in an area south of Jutland. In the cold gusts from the glaciers, he existed in a kind of fog of sickness and melancholy.

Slowly the glaciers began to shift and melt and pull back north, grumbling all the way. This caused a more habitable climate to begin forming in The First Norwegian's homeland.

What does The First Norwegian do now?

What do you think he would do?

One would imagine he would turn his face toward the sun in ecstasy--as he has been unable to do for 200,000 years on account of mist and snow flurries.

One would think that he would thank the gods that have finally blessed him with good fortune, the chance to lay himself down in the sunshine on a bare spot and let the glorious rays warm his blood.

One would think he would sit himself down among the first spring flowers, follow the course of the first birds of summer with big, worshipping eyes.

Or at least sit with his back against the first blossoming apple tree and give way to slow and wise thoughts on The Meaning of Life and author some wise verses and proverbs. Like, for example, how Laziness is the root of all evil, how The early bird catches the worm, how A stitch in time saves nine, or that No man is an island.

Or

Or something like that, now, when all things are possible.

But no. Naturally. Not The First Norwegian. This is what The First Norwegian did:

As soon as The First Norwegian notices that things are no longer as they had been--change, something has happened, what has happened?--he gathers his children and his wives together and staggers confusedly down the road, desperate and despairing, searching for the ice. What became of the ice? THE ICE! Searching for familiarity.

The ice in front and The First Norwegian right behind. Sodden and stumbling down a snowy path, that's how he came here. To the chosen land. To Norway.

Welcome!

Now how can a grown person behave in such a fashion? Was The First Norwegian flat out missing some marbles? All the evidence points to this unfortunate conclusion. So we know quite a bit about him: He was the tribe idiot. He was that foolish crybaby who tumbled out in the dark while the rest of the tribe lifted themselves up on their elbows and stared after him in astonishment before they stared back at each other and finally lay back down in the grass.

And even if we don't know what he looked like exactly, we see him every day on the street. We must only gaze in the bathroom mirror, and there stands The First Norwegian, gazing doubtfully back at us. He has outlived us all. He pops up every spring at Oslo's east train station and around there.

Listen to this:

From the end of September Winter lays like a quilt over us and over the land. Everything dies. The wind howls. The cold gnaws with blood-sucking teeth at the corners of the houses. We go around with white faces frozen in wicked grimaces, staring blindly at each other with bloodshot eyes, breathing damply. We fight amongst ourselves, fight, fight, drag ourselves forward with no other thought but survival, the payment of our fuel bill, and the sight of another spring. And we understand that little dead grown-up in each of us. Full of melancholy as if there lived a small child in us who could never stop sobbing.

The ice floes steam and crash against one another.

Then comes the month of March.

Always, the month of March comes again. And Life battles forth, up through six months of old snow. Dirty snow, yellow-specked with old orange peels and dog urine. The rains fall on Karl Johans street. Happily the gutters overflow onto the pavement on Akers street. The Chat Noir spring revue has premiered and proves itself to be no worse than last years'. Indeterminably old demands come up from under the rocks. The young birch trees in Queen's Park unveil their greenness.

It is Spring.

What do we do, The First Norwegian's children, when Spring flows over us like a symphonic mountain waterfall?

Do we put on our coolest clothes and our multicolored shoes with thin soles? Do we take up each other's hands and dance a joyous dance around Mother Nature? Do we tie garlands on the horses and play music in Tøyen Park?

You know what we do.

We, The First Norwegian's children, put on our fur-lined boots, our anoraks with hoods, our scarves and backpacks, pack up our ski wax and four bottles of Golden Cock gin, and sit for four hours on the train to Tonsåsen, where winter still lies fast between the dark spruce trees.

So don't lets fool ourselves about how things work.

10,000 years ago.

On a sunny, still damp plain, when The First Norwegian was the first Norwegian, he turned his eyes North and embarked on

The Norwegian People's Sorrowful Life and History.